En fagprat med dommer Arnfinn Bårdsen. Planen var å høre hvordan det står til med eiendomsvernet, slik han opplever det fra sin posisjon i Strasbourg. For å forstå bildet, må samtalen også innom soningsforholdene i russiske fengsler, land med fravær av rettslig rammeverk, land med svake offentlige institusjoner, skiftende regimer, enorme saksmengder – og løpeturer i franske skoger. Med andre ord – en helt vanlig dag for en dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Bare en avtale? På papiret har denne institusjonen en enkel og begrenset oppgave, å følge opp at avtalen holdes. I realiteten snakker vi om håndtering av omkring 35 000 saker i året. Avtalen er Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen. Avtalepartene er Europarådets 47 medlemsland. Domstolen har like mange dommere – en fra hvert land. Og her oppstår en vanlig misforståelse.
– Hver enkelt dommer representerer ikke sitt lands myndigheter. Det er ingen instruksjonsmyndighet, og heller ingen annen kontakt, forteller Arnfinn Bårdsen.
Kultur og rettstradisjon. Poenget er å sikre at alle medlemslandenes språk, kultur og rettstradisjon er representert i domstolen.
– Som dommere fungerer vi også som en slags rettskulturell tolk. Ta tomtefeste som eksempel. Ingen andre land har tilsvarende ordning. Det er ikke intuitivt enkelt å forstå systemet der man eier sin egen bygning, hus eller hytte, mens man leier grunnen til en lav leie, over meget lang tid, med begrensede muligheter for eieren til å regulere leien og ensidig innløsningsrett for festeren.
– Det er derfor like viktigst at dommeren har kontroll på den nasjonale retten i det landet han eller hun er valgt fra, som at vedkommende kjenner konvensjonen og domstolens omfattende praksis, utdyper han.
Kultur og rettstradisjon. Poenget er å sikre at alle medlemslandenes språk, kultur og rettstradisjon er representert i domstolen.
– Som dommere fungerer vi også som en slags rettskulturell tolk. Ta tomtefeste som eksempel. Ingen andre land har tilsvarende ordning. Det er ikke intuitivt enkelt å forstå systemet der man eier sin egen bygning, hus eller hytte, mens man leier grunnen til en lav leie, over meget lang tid, med begrensede muligheter for eieren til å regulere leien og ensidig innløsningsrett for festeren.
– Det er derfor like viktigst at dommeren har kontroll på den nasjonale retten i det landet han eller hun er valgt fra, som at vedkommende kjenner konvensjonen og domstolens omfattende praksis, utdyper han.
Portforbud. Apropos kulturforskjeller. Under korona har dommeren fått erfare en stor forskjell mellom sentraleuropeisk disiplin og den mykere skandinaviske stilen.
Her nede har det vært liten plass for «ta hensyn» og «vær forsiktig». Myndighetene innførte raskt et strengt regime med portforbud. Man har bare kunnet bevege seg i én kilometers radius fra bostedet, maks én time hver dag og bare i helt nødvendige ærend knyttet til arbeid, helse og nødvendige innkjøp. På hver tur ut må man medbringe et utfylt skjema med adresse, og andre opplysninger. Det har vært omfattende politikontroller, og 3000 kroner i bot ved overtredelse.
Protection of property Eiendomsretten er blant de menneskelige friheter og rettigheter som Europarådets 47 medlemsland har blitt enige om å beskytte, gjennom en tilleggsprotokoll til menneskerettskonvensjonen. Vernet gjelder etablerte posisjoner. Det handler ikke om retten til å bli eier. Konvensjonen regulerer ikke krav på ytelser, for eksempel retten til bolig.
– I front av dette feltet nå ligger ikke nødvendigvis den tradisjonelle eiendomsretten til areal – men det som i den engelske konvensjonsteksten heter possessions.
Vi mangler et godt ord for possessions på norsk. På fransk heter det biens – goder.
Menneskerettskonvensjonens vern om possessions er betydelig romsligere enn den tradisjonelle norske forståelsen av ordet eiendom, og inkluderer alt fra fiskekvoter og patenter, til reindriftsrett og pensjonsrettigheter.
Europas eiendomskart – Det er ikke konvensjonens hensikt at alt skal gjøres likt i hvert land. Men det er viktig å justere for å operere innenfor de samme ytterveggene. Hvordan eiendomsretten ser ut i et land, er resultat av landets tradisjon og historie, og det skal menneskerettsdomstolen ta hensyn til, presiserer dommeren.
Eksempel?
– Ta tinglysing. Etter norsk rett er man ikke rettslig forpliktet til å tinglyse et eiendomserverv, selv om det er både vanlig og anbefalt. Man kan altså ha en etablert eierposisjon – i konvensjonens forstand – uten tinglysing. I andre land vil tinglysing eller tilsvarende registreringsordninger være et gyldighetskrav for eierskap til fast eiendom. Domstolen tar utgangspunkt i den rettslige løsningen som er etablert i den enkelte stat.
Rikenes tilstand. Til daglig er du tett på utviklingen i Europas mangfoldige land. Hva observerer du, når det kommer til eiendom?
– En betydelig andel av sakene som kommer til oss, bærer preg av land som står i store politiske og økonomiske endringer, med svake institusjoner, og usikkerhet som følge an nye regimer. Det handler om manglende rettslig rammeverk for eiendomsregistrering, ekspropriasjon som gjennomføres uten erstatning, overdragelser og fradeling uten tillatelse, folk som tar seg til rette, og folkegrupper som bortvises å ha levd tradisjonelt med festnede, uformelle eiendomsforhold.
«Le juge» – herr dommer Det franske dagliglivet er generelt preget av en annen type formell høflighet enn vi er vant til i Norge. Naboene i oppgangen bruker tiltaleformen «Le juge» – her dommer.
Fransk i komfortsonen Det er halvannet år siden den meritterte juristen ryddet kontoret sitt som dommer i Norges Høyesterett, og satte kursen mot en ny arbeidshverdag nordøst i Frankrike, like ved grensen til Tyskland.
Hvordan går det med fransken – egentlig?
– Mais oui, ça va bien … Det er ikke noen vei utenom, ettersom fransk er et arbeidsspråk i Domstolen.
– Ukentlige besøk av en fransklærer på kontoret hjelper meg videre med dette fascinerende og krevende språket. Hun ga for øvrig tidlig uttrykk for at hun ikke var komfortabel med å være dus, slik det er naturlig for en nordmann, smiler han.
– Når det er sagt, menneskene i Strasbourg er vennlige og imøtekommende, og tolerante overfor en utlending som knoter på fransk. Men Strasbourg er jo ikke Paris, legger han til.
Nåløyet. Domstolen i Strasbourg har klart det kunststykket å få kontroll på saksmengden. For noen år siden var beholdningen oppe i 160 000 ubehandlede saker. Utviklingen er snudd. Restansen er i dag på rundt 60 000. Tallene er likevel klare. De aller fleste klagene blir avvist som «åpenbart grunnløse».
– Denne samlekategorien inneholder mange nyanser, forklarer Bårdsen. Eksempelvis den store mengden klager som er helt uten dokumentasjon. Håndskrevne brev som forteller om umenneskelige soningsforhold i et fengsel. Det er ikke mulig for en domstol å komme videre i slike tilfeller.
For at EMD skal ta saken til behandling, må klageren først ha benyttet de klagemulighetene som finnes i det aktuelle landet, nasjonale rettsmidler må være uttømt.
– Det er svært viktig for arbeidet med menneskerettighetene at borgerne har noen i sitt eget land å vende seg til. Statene må sørge for å etablere nasjonale institusjoner som arbeider uavhengig og stabilt.
Lange arbeidsdager. Lange løpeturer. I den grad det er timer i døgnet til overs, har vi både lest og hørt at dommeren trives med utskeielser i form av utholdenhetsidrett. Sikre kilder opplyser at du og din kone gjennomførte New York Maraton med habilt resultat forleden år?
– Jeg kan bekrefte at det blir en del lengre løpeturer, ja. Her nede er det et godt kollegialt treningsfellesskap. Særlig har jeg glede av å løpe med den islandske dommeren, og den bulgarske dommeren, en tidligere maratonløper på høyere nivå.
– Det er også en annen løpegjeng som foretrekker kortere turer i det urbane.
På disse turene er min utfordring først og fremst å holde følge som tilhører i samtalen.
Og gjerne smette inn en og annen egen replikk innimellom.
Et stort ansvar Domstolen i Strasbourg forvalter et stort ansvar på vegne av Europas 830 millioner innbyggere. For de fleste nasjoner vil det nok oppleves som en kalddusj å bli dømt for å ha krenket menneskerettighetene. At noe er vanlig, eller del av landets tradisjon og historie, kan likevel være et brudd på menneskerettskonvensjonen. For eksempel å fengsle journalister som er kritiske til regimet, som i Tyrkia. Eller å nekte innsatte i fengsler stemmerett, som i Storbritannia. Norge står også på listen over land som er domfelt. At det kunne være noe galt med Norges regler om tomtefeste eller barnevern, har slått ned som en bombe for mange. Vi gjør jo bare som vi alltid har gjort.
– Hovedbudskapet til landene er å slutte opp om systemet. Og så må statene oppføre seg slik at de ikke krenker konvensjonen, avslutter menneskerettsdommeren. En klage til Den europeiske menneskerettsdomstolen skal være siste utvei.
