Hvem har sikringsansvaret per i dag?
Etter gjeldende naturskadelov er det i utgangspunktet kommunene som har hovedansvaret for å sikre eiendommer mot naturskader. Ansvaret er gitt i medhold av plan- og bygningsloven, og det er derfor i all hovedsak kun ny bebyggelse og nye delingssøknader, kommunene har et lovpålagt ansvar for. Ved utarbeidelse av planer for utbygging skal kommunen blant annet påse at det utarbeides en risiko- og sårbarhetsanalyse (kalt ROS-analyse) for planområdet, eller selv utarbeide en slik analyse. En ROS-analyse er en analyse som kartlegger om det finnes naturfarer i området, og/eller om utbygging kan påvirke risikoen for naturfarer. Et eksempel på sistnevnte er at bygging på kvikkleire kan øke risikoen for kvikkleireskred.
Kommunen har videre et ansvar for å kartlegge områder som er utsatt for naturskader i arealplaner i form av hensynssoner. På denne måten kommer det klart til uttrykk om et område er utsatt for flom, skred eller ras. Til slike hensynssoner kan det gis bestemmelser som gir føringer for området, eller evt. fastsetter forbud mot utbygging i området innenfor hensynssonen. I tillegg er kommunene etter loven pålagt å vurdere behovet for å oppheve eller revidere gjeldende planer på grunn av klimaendringene.
Kartleggingen som foretas av kommunene iht. risikoen for naturskader, har stor betydning når kommunens saksbehandlere skal vurdere nye bygge- og delingssøknader. Grunn kan bare bebygges, eller eiendom opprettes eller endres, dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot naturfarer. Dersom kommunen gir bygge- eller delingstillatelse uten at byggegrunnen er tilstrekkelig sikker, kan kommunen bli pålagt et erstatningsansvar dersom bebyggelsen senere blir tatt av skred, ras eller flom.
Hvem som har ansvaret for å sikre eksisterende bebyggelse, er mer uklart. Dette ser en tydelig når det gjelder Gjerdrum-ulykken i desember 2020 hvor flere menneskeliv gitt tapt som følge av kvikkleireskred. I det tilfellet ble skredet utløst av menneskeskapte tiltak ved at det i flere år var blitt utført grave- og byggearbeider i nærheten av rasområdet, noe som bidro til kraftig erosjon i bekken som renner gjennom rasområdet. Til tross fra bekymringsmeldinger fra naboeiendommer, tok kommunen ikke fatt i disse. Det var først da skredet gikk, at det ble innført umiddelbar byggestopp på pågående byggeprosjekt like ved rasstedet.
I rettspraksis er det imidlertid slått fast at det er grunneierne som har ansvaret for å sikre egen eiendom. Dette kan også utledes av plan- og bygningsloven. Det innebærer at dersom en eiendom er flomutsatt, er det grunneieren selv som må bekoste og besørge sikringstiltak selv for å minimere skaden av en eventuell flom. Dette utgangspunktet er nå foreslått lovfestet i ny naturskadesikringslov.
Forslag til ny natursikringslov
I forslag til ny natursikringslov foreslås det å lovfeste grunneieres ansvar for å sikre egen eiendom. Staten vil kun ha et sikringsansvar der det er nødvendig for å avverge overhengende fare for menneskelig eller skader på større verdier umiddelbart før, under eller rett etter en flom- eller skredhendelse.
Etter forslaget vil kommunen på sin side få en lovfestet plikt til å informere grunneiere og statlig myndighet dersom ROS-analyse, observasjoner, bekymringsmeldinger eller annet viser at det er et overvåknings- eller sikringsbehov. Lovforslaget foreslår likevel ikke å innføre en plikt for kommunen til å gjennomføre sikringstiltak.
Utvalget ønsker med dette at sikringsansvaret fremdeles i all hovedsak skal påhvile den enkelte grunneier, og ikke overføres til staten eller kommunen. En slik lovfesting av ansvaret vil ha store konsekvenser for den enkelte grunneier da slike sikringstiltak vil kunne dreie seg om flere millioner kroner.
For deg som grunneier betyr det da at du f.eks. kan bli pålagt å sikre en skråning på eiendommen som er rasfarlig – på egen regning. Etter naturskadeloven kan man imidlertid i slike tilfeller kreve refusjon fra andre som har nytte av sikringen. Forslag til ny natursikringslov viderefører denne bestemmelsen, i tillegg til at det innføres et tak for hva grunneiere skal betale.
