– De fleste forskere ville vel juble. Selv har jeg naturlig nok blandede følelser rundt dette akkurat nå, understreker Eivind. Men ja, temaet har jeg vært faglig engasjert i lenge.
«Livsviktig, men dødsvanskelig.»
Eivind har sin arbeidsplass på Nord universitet, campus Levanger. Selv om basen er Trøndelag, er både arbeidsfelt og kontaktnett ikke bare landsdekkende, men internasjonalt. Den aller viktigste jobben med klimatilpasning gjøres likevel lokalt, i kommunene.
Det er mer en ti år siden han hevet stemmet offentlig og uttalte at tilpasning til endrede klimatiske rammebetingelser er:
– Husk at arealforvaltning er verdifordeling, sier Junker. Det er et nullsumspill. Når noen får mer, blir det mindre til andre. Derfor øker presset på arealer som av forskjellige grunner er usikre eller mindre egnet for bygging. Kommunen har en sentral oppgave i planleggingsfasen, og har verktøy for å holde igjen eller stanse utbygging som ikke er tilstrekkelig sikre mot naturfare.
Det vanskelige ansvaret. Til tidsskriftet Kommunal Rapport advarte Junker nylig om at kravene til kommunenes aktsomhet i plan- og byggesaker skjerpes. En ting er ansvaret når ulykken har skjedd. Men hvor ligger ansvaret for å forebygge?
– Den korte versjonen av ansvarsspørsmålet er at tiltakshaver har ansvar for å oppfylle reglene – mens kommunen har ansvar for å se til at tiltakshaver oppfyller dem.
Veiviser. Kan du guide oss på en liten tur gjennom de viktigste reglene om sikring mot naturfare i plan- og bygningsloven?
– Utgangspunktet er § 28-1 om krav til byggegrunnen. Et areal kan bare bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot naturfare. Byggesaksforskriften § 5-4 stiller krav om at byggesøknaden skal inneholde relevant dokumentasjon om sikring av tiltaket mot naturfare. Kommunen har ansvar for å etterspørre dokumentasjon dersom dette mangler. Kommunens plikter i planleggingsfasen er forankret i lovens § 4-3 om risiko- og sårbarhetsanalyse. Ytterligere krav, først og fremst tekniske krav til byggverk, finnes i Byggesaksforskriften (TEK 17), i kapittel 7 om sikkerhet mot naturpåkjenninger.
Statlige planretningslinjer. Oppmerksomhet knyttet til naturfare har vært klart økende siden plan- og bygningsloven ble vedtatt for over ti år siden. I 2018 kom Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning, som skal bidra til å presisere hva kommunene og andre myndigheter skal bidra med i planprosessen.
Hva innebærer disse retningslinjene konkret?
– Kommunen skal bruke den kunnskapen de har om klima, ventede endringer og konsekvenser av disse. Kunnskapsgrunnlaget skal beskrives, og man skal redegjøre for usikkerhet med betydning for planen. Videre skal kommunen sørge for nødvendig samarbeid mellom etater og enheter internt, og tilrettelegge for deltakelse fra berørte myndigheter. Klimatilpasning skal vurderes både i planstrategi, kommuneplanens samfunnsdel og andre relevante planer. Kommunen skal også vurdere og begrunne bortvalg av naturbaserte løsninger.
Som betyr?
– Naturbaserte løsninger handler om å la naturen gjøre jobben. Eksempel kan være å beholde en myr, som er naturens «svamp». Den bidrar til å hindre oversvømmelse.
For et par år siden publiserte Miljødirektoratet en veileder til de statlige planretningslinjene. Eivind Junker har følgende navigeringstips:
– Det enkleste er å gå inn via adressen www.klimatilpasning.no, og trykke på den store knappen «Statlige planretningslinjer…». Her kan en planlegger gå rett inn i materien, basert på hvilken oppgave vedkommende holder på med.
Hva med planer som allerede er vedtatt, kanskje uten tilstrekkelig fokus på naturfare. Kommunene mottar jo daglig byggesøknader forankret i eksisterende planer?
– Dersom ny kunnskap om naturfare gjør det nødvendig å endre planen, kan kommunen nedlegge midlertidig byggeforbud etter reglene i kapittel 13. For å spissformulere det:
Man kan ikke stole på at det er trygt å bygge et sted, selv om det et hjemlet i en arealplan.
Kravene til sikker byggetomt i § 28-1 gjelder uansett hva som følger av planen. Kommunen forutsettes ikke å være allvitende eller kunne spå om fremtiden. Men kravet er at planarbeidet gjennomføres forsvarlig basert på eksisterende kunnskapsgrunnlag.
Naturkatastrofenes historie. Med våre geografiske forutsetninger, har Norge en lang og rik naturkatastrofe-historie. Kjente hendelser er Verdalsraset (1893), Tafjordulykken (1934), og rasene i Loen (1905 og 1936). Vi har også flere stedsnavn som vitner om ustabil natur. Leirfall, Skredfjell og Rasdalen.
Hva nå? Det har skjedd mange ganger før. Og det vil skje igjen. Hva er ditt beste råd til kommunene akkurat nå?
– Hold kommunens planer oppdatert. Natur og grunnforhold er i endring, ofte som følge av klimaendringer. Man blir derfor aldri ferdig med å undersøke. Sørg for å ha naturfarer løpende på radaren i kommunens planarbeid. Ta også på alvor jobben med å kreve dokumentasjon på sikker byggetomt fra tiltakshaver, avslutter Junker.
Se Eivind Junkers publikasjoner i forskningsdatabasen Cristin, eller besøk hans side hos Nord universitet.
