Vekten av individuelle hensyn i dispensasjonsvurderinger – ny uttalelse fra Sivilombudet

Plan- og bygningsloven er en «ja-lov». Utgangspunktet er at det skal gis tillatelse til tiltak dersom det er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Dersom tiltaket strider mot lov eller gjeldende regulering, er tiltakshaver avhengig av unntak eller dispensasjon for å få tillatelse.

Hva er dispensasjon og hvordan vurderes det?

Dispensasjon innebærer at kommunen i en konkret sak gir unntak fra bestemmelser i loven, forskrifter eller planer gitt i medhold av loven. Det er ingen som har krav på å få dispensasjon, og dispensasjon krever grunngitt søknad.

Vilkårene for å innvilge dispensasjon er inntatt i plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd, hvor det fremgår at:

«Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, blir vesentlig tilsidesatt. Fordelene ved å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene. Det kan ikke dispenseres fra saksbehandlingsregler.»

Vilkårene omtales gjerne som vesentlighetsvilkåret og fordel-/ulempevilkåret. Begge vilkårene må være oppfylt for at dispensasjon skal kunne gis.  

Individuelle hensyn i dispensasjonssaker: Sivilombudet gir klarere retningslinjer

I en uttalelse fra juni i år uttalte Sivilombudet seg om det såkalte fordel-/ulempevilkåret og om individuelle hensyns plass i vurderingen. Tiltakshavers subjektive ønsker og individuelle hensyn tillegges normalt ikke vekt i dispensasjonsvurderingen.

I den konkrete saken var det søkt om oppføring av en garasje med boenhet på en eiendom regulert til arealformålet landbruk (LNF). Tiltakshaver var derfor avhengig av dispensasjon fra arealformålet for å få tillatelse til å bygge. Kommunen kom til at hensynene bak LNF-formålet ikke ble vesentlig tilsidesatt og at fordelene ved å innvilge dispensasjon var klart større enn ulempene.

Vedtaket ble påklaget av en nabo. Saken ble sendt til Statsforvalteren, som omgjorde kommunens vedtak og avslo dispensasjonssøknaden. Statsforvalteren begrunnet avslaget med at det ikke forelå en klar overvekt av fordeler ved dispensasjonen. Statsforvalteren vektla at etablering av ny boenhet ville medføre konflikt mellom landbruksinteresser og bolighensyn, samt at fordelene det ble vist til var av individuell art og begrunnet i egen bruk av eiendommen. Vesentlighetsvilkåret ble ikke vurdert av Statsforvalteren.

Spørsmålet for Sivilombudet var om Statsforvalteren hadde tolket bestemmelsens vilkår for dispensasjon riktig, både når det gjaldt hvilke forhold det er relevant å ta i betraktning under fordel-/ulempevurderingen og vektleggingen av disse.

Utgangspunktet er at det er objektive areal- og ressursdisponeringshensyn som er relevante fordeler å vektlegge i vurderingen. I forarbeider er det imidlertid også åpnet opp for at det «i saker hvor det foreligger helt spesielle sosialmedisinske, personlige eller menneskelige hensyn, kan slike hensyn tillegges vekt»*. Det er samtidig understreket at slike hensyn «normalt» ikke skal ha avgjørende vekt.

Individuelle hensyn kan ha betydning uavhengig av arealhensyn

Statsforvalteren hadde i sin vurdering lagt til grunn at spesielle sosialmedisinske, personlige eller menneskelige hensyn bare kan ha avgjørende betydning i tilfeller hvor det også foreligger areal- og ressursdisponeringshensyn som taler for dispensasjon.

Sivilombudet: Individuelle hensyn kan ha avgjørende betydning for dispensasjonssøknaden

Ombudet uttalte at Statsforvalteren her tok et feil rettslig utgangspunkt, da de la til grunn at hensynet til tiltakshavers datters helse og behov for tilrettelagt bolig på eiendommen ikke kunne ha avgjørende betydning for dispensasjonssøknaden uten at også areal- og ressursdisponeringshensyn talte for å gi dispensasjon.

Ombudet mente også at det i den konkrete saken forelå helt spesielle sosialmedisinske, personlige og menneskelige hensyn og at disse hadde betydelig vekt i vurderingen. Det ble vist til tiltakshavers datters spesielle helsesituasjon og hennes rettigheter etter FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 19. Ombudet påpekte videre at det var uklart hvilke konkrete ulemper Statsforvalteren hadde vektlagt i sin vurdering.

Ny behandling påkrevd: Sivilombudet kritiserer Statsforvalteren

Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle saken på nytt og å merke seg uttalelsen fra Sivilombudet i framtidige saker.

Du kan lese uttalelsen i sin helhet her.