Arealforvaltning som balansekunst

Planer skal styre arealbruken. Jussprofessor Ingunn Elise Myklebust er klar i talen om dette utgangspunktet. Men minner også om de mange nyansene som hører med i det store bildet.

Fra sin base ved juridisk fakultet i Bergen deltar Myklebust engasjert i ordskiftet om planjuss og dispensasjonspraksis. Hun er også leder av Forskergruppe for forvaltningsrett. Av: Marianne Reusch

Jussprofessor Ingunn Elise Myklebust
Jussprofessor Ingunn Elise Myklebust, Juridisk fakultet i Bergen. Foto: Else Stave Myklebust.

Kort oppsummert – hvordan vurderer du den nasjonale statusen på dette området akkurat nå?

– Så langt har ikke forslag til endringar som prioriterar lokalt sjølvstyre føre meir overordna og nasjonale interesser i arealbruken fått gjennomslag i Stortinget. Eg vil seie at miljøomsyna er vinnaren, og viser musklar. Det er jo ikkje akkurat slik at omsynet til miljøet vinn terreng, men det å klare å halde på det rettsvernet det har, når areal er under press, er jo også noko.

Forskningsdatabasen Cristin viser Ingunns omfattende bidrag til fagfeltet. Og hennes doktoravhandling fra 2010 om Strandrett og offentlig arealforvaltning i sjø dekker akvakultur, vindkraft, bølgekraft, småbåtanlegg, turisme og friluftsliv.

Den produktive professoren er særlig opptatt av at praktiseringen av plan- og bygningsloven ikke må bli så firkantet at man ikke ser forskjell på tettbygde bystrøk og spredtbygde distrikter.

– Det kommunale sjølvstyret er viktig på plan- og bygningslova sitt område. Samstundes er det ikkje vanskeleg å sjå at einskilde forsøk på å styrke det lokale sjølvstyret, i praksis fører til at nasjonale prioriteringar, og omsynet til miljøet, svekkjast. Dette er heller ikkje bra, og noko ein bør vere merksame på. Korleis ein vekter dei nasjonale og dei lokale interessene mot einannan er viktig på alle stadium i planleggings- og byggjesaksprosessen, både hjå sakshandsamarane, organa med motsegnskompetanse, kommunestyre, statsforvaltarane og departementet.

Arealforvaltning sett i sammenheng. Med en faglig spesialiseringsbakgrunn som er en miks av kommunalrett, plan- og bygningsrett og tingsrett, har Myklebust blikk for det store bildet. Hun fremhever betydningen av samarbeid mellom styresmaktene for å lykkes i arealforvaltningen.

Jusstudentene strømmer til Bergen. Vestlandets juristutdanning er populær blant unge, lovende i bransjen. En av de første lærerne de møter er Ingunn Elise Myklebust, som gjennom en årrekke har holdt i fakultetets tingsrettskurs. Grunnleggende forståelse av rettigheter i eiendom er et nøkkelpunkt i den juridiske kunnskapsbasen. Studenter som har interesser for areal- og forvaltning, kan så møte Myklebust igjen i kommunalrett eller planrett, som er valgfag ved Universitetet i Bergen.

Den berømte og beryktede dispensasjonsregelen i plan- og bygningsloven § 19-2 inneholder både det som på fagspråket heter rettsanvendelsesskjønn og forvaltningsskjønn. Hvordan forklarer du for første gang disse begrepene til ferske studenter?

– Det handlar om korleis lova sjølv trekk rammene for vurderingstema som er juss og vurderingar som er politikk, og dermed gjev eit større handlerom for å gjere prioriteringar til forvaltninga. Sjølv om domstolen kan prøve alle forvaltningsvedtak, vil ei slik systematisering av normer verke inn på korleis denne prøvinga skjer.

I endring. Dispensasjonsregelen er i skrivende stund under revisjon, selv om forslaget som nå ligger for Stortinget, ifølge Myklebust trolig ikke vil føre til de helt store endringene i praksis. Tiden vil vise hvordan det utvikler seg. Siste ord er nok ikke sagt, verken fra fagmiljøet i departementene, politikerne på Stortinget, eller fra professor Myklebust og hennes fagfeller.

I mellomtiden skal ph.d.-kandidater og masterstudenter veiledes. Artikler og bokkapitler skal skrives. Hva har du på bordet akkurat nå?

– Akkurat no har eg både ph.d.-avhandling om motsegn, stor master om vassrammedirektivet, og masteroppgåver om akvakultur på land og statsforvaltarens rolle i klagesak i ny forvaltningslov, på bordet mitt. Ein fagleg godtepose, altså.

Lykke til videre med viktig arbeid! Har du en avsluttende oppfordring på plan- og bygningsrettens område?

– Det gjeld å finne ein god balanse mellom klare mål og krav, og fleksibilitet. Planar bør ikkje utformast så firkanta at det slår beina under berekraftig næringsutvikling og bruk av eigedomar, men ein må ha eit sterkare gjennomgåande fokus på klima og miljø. Eg har trua på at det er mogeleg å få til berekraftig samfunnsutvikling og vekst.

Det er mye som henger sammen, og mange nyanser som påvirker det store bildet. Dette gjelder dispensasjoner også: De kan være både farlige – og nyttige!