Arealplaner er kommunens primære verktøy for å stille krav til bruk av arealene, herunder krav til parkering.
Kommunen kan, uavhengig av arealformål, vedta bestemmelser til kommuneplanens arealdel om parkering. [1] Disse vil gjelde på overordnet nivå og for nye tiltak som omsøkes. I reguleringsplaner kan kommunen følge opp parkeringskrav i overordnet plan og i nødvendig utstrekning gi parkeringsbestemmelser for bil- og sykkelparkering, herunder øvre og nedre grense for parkeringsdekning. [2]
En del reguleringsplaner inneholder ikke spesifikke krav til antall parkeringsplasser, men viser til kommunens «til enhver tid gjeldende parkeringsnorm».
Kommunene har praktisert dette som at endringer i parkeringsnormen automatisk endrer parkeringskravene i planområdet.
[1] Jf. plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 5.
[2] Jf. plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 7.
Hvorfor er dette problematisk?
Krav til parkering har sammenheng med tillatt grad av utnytting og parkeringsareal skal inngå i beregningsgrunnlaget for grad av utnytting. En endring av parkeringsnormen kan følgelig påvirke hvor mye du kan bygge på eiendommen samlet sett.
Dersom det vedtas en parkeringsnorm som stiller strengere krav til parkering enn parkeringsnormen som gjaldt da reguleringsplanen ble vedtatt, kan resultatet bli at en tomt som ikke tidligere var fullt utnyttet nå overskrider tillatt grad av utnytting. Slik at ethvert nytt tiltak vil være i strid med reguleringsplanen. Og motsatt – dersom det vedtas en parkeringsnorm som ikke stiller minimumskrav for parkering vil en tomt som allerede hadde maksimert utnyttelse kunne bebygges ytterligere. Konsekvensen av dette er at parkeringsnormen kan få stor betydning for eiendomsverdien. I tillegg blir potensialet for samlet utnyttelse lite forutsigbar både for grunneier og naboer.
Departementets konklusjon
Departementet vurderte om reguleringsbestemmelser som krever at parkeringsplasser opparbeides i henhold til den «til enhver tid gjeldende parkeringsnorm» er gyldige etter pbl. § 12-7 nr. 7.
I sin tolkningsuttalelse påpekte departementet at til
Som nevnt innebærer en henvisning til den «til enhver tid gjeldende parkeringsnorm» at en endring av parkeringsnormen vil kunne påvirke en tomts grad av utnytting. Dette er følgelig et sentralt punkt i reguleringsplanen som det er viktig at er klart og entydig formulert. Et parkeringskrav som viser til den til enhver tid gjeldende parkeringsnorm, angir ikke et konkret og tydelig krav til parkering, men åpner i stedet for at dette kravet når som helst kan endres utenfor plan- og bygningslovens prosessregler. Etter departementets vurdering vil ikke en slik reguleringsbestemmelse være tilstrekkelig klar og entydig når man på vedtakstidspunktet ikke vet hvilke krav som stilles til parkering og dermed hvor mye tomten kan utnyttes. [3]
Under henvisning til formålet bak planprosessreglene, medvirkning og forutberegnelighet, konkluderte Kommunal- og distriktsdepartementet derfor slik:
Departementet er etter dette kommet til at en reguleringsbestemmelse om at parkeringsplasser skal opparbeides i henhold til den «til enhver tid gjeldende parkeringsnorm» ikke er en gyldig bestemmelse etter pbl. § 12-7 nr. 7.
[3] § 12-7 – Reguleringsbestemmelse som viser til den til enhver tid gjeldende parkeringsnorm
Hva nå? Hvilke krav til parkering gjelder?
Departementet oppfordrer kommuner som har slike reguleringsbestemmelser til å endre planene.
Inntil de ugyldige bestemmelsene i planene er endret oppstår imidlertid spørsmålet: hvilke parkeringskrav gjelder?
Departementets svar er at dette må løses med en konkret vurdering av hver enkelt reguleringsplan.
På generelt grunnlag viser departementet til det forvaltningsrettslige prinsippet om at et vedtak som rammes av en ugyldighetsgrunn ikke alltid er ugyldig i sin helhet. Ugyldighetsgrunnen rekker ikke lenger enn ugyldighetsgrunnen tilsier.
Departementet presiserer deretter:
– Ugyldigheten rammer bare reguleringsbestemmelsen om parkeringskrav og ikke reguleringsplanen som sådan
– Ugyldigheten rammer ikke reguleringsbestemmelsen i sin helhet. Kravet til parkering følger av parkeringsnormen som gjaldt da reguleringsplanen ble vedtatt. Det er bare fremtidige endringer av normen som omfattes av ugyldigheten.
Konsekvensen av dette er at man som tiltakshaver må forholde seg til parkeringsnormen som gjaldt på tidspunktet for vedtakelse av den enkelte reguleringsplan.
I nyere tid har kravet til antall parkeringsplasser generelt blitt redusert. Ettersom kravene i de eldre parkeringsnormene nå er førende for krav til parkering vil departementets tolkningsuttalelse potensielt innebære flere dispensasjonssøknader.
