Plan- og bygningsloven § 19-2 gir hjemmel for at det kan stilles vilkår når det gis dispensasjon.
Adgangen til å stille vilkår gir mulighet for å skreddersy dispensasjonen, og begrense eventuelle skadevirkninger.
Loven forteller ikke hva vilkårene gå ut på. Retningslinjene for dette er utformet gjennom rettspraksis:
- Vilkåret må være i samsvar med lovens formål.
- Vilkåret må stå i saklig sammenheng med tillatelsen.
- Vilkåret må ikke være uforholdsmessig tyngende.
I forslaget til ny forvaltningslov NOU 2019:5 er reglene for vilkår ved tillatelser forklart nærmere:
«I kravet til saklig sammenheng ligger grovt sett at vilkåret må ha en klar forbindelse til den avgjørelsen som vilkåret knytter seg til. Vilkåret kan f.eks. ta sikte på å bidra til å fremme det underliggende formålet med tildelingen, eller å redusere skadevirkningene av den. At vilkåret ikke må være uforholdsmessig tyngende, innebærer at det må foretas en avveining mellom de fordeler som oppnås ved å sette vilkåret på den ene side, og de ulemper det påfører parten på den annen.»
Det er en god del å gå på. Mer enn mange er klar over. Men en rykende fersk dom fra Høyesterett minner likevel om at det går noen grenser. Saken handlet om et annet spørsmål, såkalte rekkefølgebestemmelser i en reguleringsplan. Utbygger måtte opparbeide en turvei utenfor planområdet, før det kunne gis brukstillatelse for nye boliger. Høyesterett kom til at rekkefølgekravet ikke var lovlig.
Selv om dommen handler om et annet rettslig spørsmål, har resonnementet verdi også når man skal vurdere dispensasjoner på vilkår. Høyesterett uttalte:
«Kommunen kan bare oppstille rekkefølgebestemmelser for å dekke reelle behov som utløses eller forsterkes av utbyggingen, eller for å avhjelpe ulemper denne fører til. I dette ligger at det må være en slik relevant og nær sammenheng mellom tiltaket og utbyggingsprosjektet at det er berettiget å kreve at utbyggingen gjennomføres i en bestemt rekkefølge. Det er ikke i seg selv tilstrekkelig at infrastrukturtiltaket anses formålstjenlig eller ønskelig hvis tiltaket ikke står i en slik sammenheng med det nye prosjektet. Rent fiskale hensyn kan ikke begrunne vedtak etter § 12-7 nr. 10. (59) Dette innebærer ikke at det enkelte utbyggingsprosjektet må vurderes isolert. Det må tvert om ses i sammenheng med eksisterende bebyggelse og infrastruktur i området, og det avgjørende er hvilke tiltak som samlet sett er nødvendige i nærmiljøet hvis utbyggingen gjennomføres. De såkalte «sumvirkningene» kan med andre ord tas i betraktning, slik at helheten ivaretas. Rekkefølgebestemmelser kan også gjelde tiltak utenfor selve planområdet.»